Papyrologi

Papyrologi er studiet av alt som ble skrevet på papyrus.

Papyrus som skrivemateriale ble anvendt i Egypt, hvor det ble fremstilt, og i hele den gresk-romerske verden. I nyere tid anvendes betegnelsen mest om studiet av greske og latinske papyrer fra Egypt, siden papyrer fra andre del av den antikke verden er gått til grunne, mens de har blitt bevart i Egypts tørre klima.^{[trenger referanse]} Det finnes likevel bevarte eksemplarer av papyrer fra Herculaneum i Italia og noen fra Syria og Israel.

Papyrologi omfatter også studiet av ostraka (beskrevne potteskår), tretavler, linnestrimler med skrift (fra mumier), og i det hele tatt alt skriftlig overlevert på forgjengelig materiale,^{[trenger referanse]} mens innskrifter på stein og metall normalt behandles under epigrafikk.

Papyrustekster er ofte ganske ødelagte og skrevet med en vanskelig håndskrift (kursivskrift) som man må ha særlig trening i å tyde. Papyrologi-faget deles ofte opp i litterær papyrologi, som beskjeftiger seg med verker av klassiske greske og latinske forfattere overlevert på papyrus, og dokumentarisk papyrologi, som studerer alle dokumenter, brev, kontrakter, regnskaper og selvangivelser fra det gresk-romerske Egypt.

Til forskjell fra andre historiske kilder gir papyrer ofte et innblikk i alminnelige menneskers dagligliv, men de illustrerer også periodens rettshistorie, administrasjon og kronologi.^{[trenger referanse]}

I 1789 ga dansken Niels Iversen Schouw ut den første oversettelsen av et dokument skrevet på papyrus, men først i 1890-årene fikk papyrologien sin nåværende form. Det er til dato^[når?] utgitt over 50 000 greske og latinske papyrer, men formodentlig finnes det like mange eksemplarer som venter på utgivelse i museer og biblioteker, og det kommer stadig nye til fra utgravninger i Egypt.