Hardmetall
Hardmetaller er harde materialer som hovedsakelig brukes til verktøy, for eksempel i maskinering, boring eller som slitestål.
Historie
Hardmetall ble utviklet som et slitesterkt alternativ til diamant, og ble først patentert i Tyskland i 1923.[1]
Bestandsdeler
Hardmetall består vanligvis av wolframkarbid (~90 vekt%) som hardemne, kobolt (~10 vekt%) som bindemetall og polyetylenglykol (PEG) som bindemiddel for grønnkroppen. Avhengighet av bruksområdet for sluttproduktet kan man i noen tilfeller tilsette andre karbider og metaller, som for eksempel:[2][3]
- Kromkarbid
- Niobkarbid
- Tantalkarbid
- Titankarbid
- Vanadiumkarbid
Tantal- og niobkarbid øker varmebestandigheten.[3]
Produksjon
Produksjonen av hardmetall skjer vanligvis pulvermetallurgisk. De inngående bestandsdelene males sammen og blandes til et pulver som så presses til en grønkropp og sintreres i vakuumet til ønsket geometri. Deretter kan materialet trenge viss etterbehandling, og i visse tilfeller et ytterbelegg.[4]
Se også
Referanser
- ^ K. Schröter, Gesinterte Harte Metallegierung und Verfahren zu ihrer Herstellung (trykk på download og tast inn sifrene), Patent: www.worldwide.espacenet.com, 30. mars 1923, godkjent 30. oktober 1925, lest 2. mars 2015
- ^ Pulvermetallurgi, Björn Uhrenius, Läromedel KTH, (2000), lest 2. mars 2015
- ^ a b Seco-information, Fagersta Bruks AB
- ^ Pulvermetallurgi, Björn Uhrenius, Läromedel KTH, (2000), Läst 2 mars 2015
